Høringssvar: Verdiprinsipper for rimelig betaling for kunstnerisk arbeid

Til Kultur- og likestillingsdepartementet,

Kunsthallene i Norge støtter målsetningen om at kunstnere skal få rimelig betaling for sitt arbeid. Som visningssteder underlagt statens vederlagsavtale har vi i en årrekke arbeidet aktivt for å sikre kunstnere rimelige honorarer for utstillingsarbeid innenfor de rammene vi har. Vi må likevel gi uttrykk for en grunnleggende bekymring: de foreslatte verdiprinsippene er premature, og behandler kunstnerisk honorering som et isolert spørsmål, løsrevet fra det øvrige systemet disse institusjonene opererer innenfor.

1. Verdiprinsippene må ses i en helhetlig sammenheng

Verdiprinsippene er utarbeidet som en del av oppfølgingen av Meld. St. 22 (2022–2023) Kunstnarkår, og tar sikte på å bedre kunstnernes arbeidsvilkår. Dette er et mål vi deler. Men vi mener prosessen er satt i gang før den nødvendige helheten er på plass.

Spørsmålet om honorering av kunstnere kan ikke behandles adskilt fra spørsmålene om finansiering av visningsstedene, rammene for momskompensasjon, krav til aktivitetsnivå og besøkstall, og de øvrige forpliktelsene som påhviler institusjonene. Disse forholdene henger uløselig sammen. Å innføre forpliktende prinsipper for det ene, uten samtidig å adressere de andre, vil ikke føre til bedre økonomiske vilkår for kunstnerne; det vil føre til færre utstillinger, færre oppdrag og svekket økonomi for institusjonene som skal ivareta dem.

Kunsthallene i Norge ber derfor om at arbeidet med en helhetlig strategi, del 2 av oppdraget som Kulturdirektoratet er gitt, fullføres før verdiprinsippene gjøres gjeldende. Uten en slik helhet risikerer vi at gode intensjoner får utilsiktede og negative konsekvenser for både visningssteder og kunstnere.

2. En systemkonflikt som rammer våre medlemmer som er kunstforeninger

Kunsthallene i Norge er visningssteder underlagt statens vederlagsavtale. Vi er forpliktet til å betale kunstnerne honorar for utstillingsarbeid, og vi gjør det. Mange av oss betaler også honorar ut over minstekravene, for aktivitet, formidling og kuratorarbeid fra kunstnere.

For kunsthaller som er organisert som kunstforeninger, det vil si frivillige organisasjoner, oppstår det her en alvorlig systemkonflikt. Momskompensasjonsordningen, som forvaltes av Lotteritilsynet, forutsetter etter ny forskrift (§5, gjeldende fra 2026) at organisasjonen har regelmessig aktivitet der frivillig innsats er en sentral del av virksomheten. Kunstforeninger som profesjonelle visningssteder, der betaling for kunstnerisk arbeid står sentralt, risikerer å falle utenfor ordningen; nettopp fordi de etterlever Kulturdepartementets egne krav om honorarbetaling.

Dette er ikke en hypotetisk risiko. Et av våre medlemmer har allerede erfart at høye honorarutbetalinger til kunstnere er blitt brukt som argument mot tildeling av momskompensasjon. Summene det er snakk om er betydelige og kan true økonomisk bærekraft. Vi står overfor en situasjon der to statlige krav, begge legitime i seg selv, aktivt motarbeider hverandre.

3. Honorarkrav og budsjettrammer må sees i sammenheng

Kunsthallene opererer med stramme budsjetter der driftstilskudd i all hovedsak har økt kun gjennom indeksregulering, uten at dette kompenserer for reell kostnadsøkning på lønn, frakt, produksjon og honorar. Innføring av høyere honorarkrav uten tilsvarende øremerkede bevilgninger vil nødvendigvis få én av to konsekvenser:

• Antall utstillinger reduseres for å ha råd til høyere honorar per utstilling

• Honorarene holdes på samme nivå, og prinsippene får ingen reell virkning

Ingen av disse utfallene tjener kunstnerne. Færre utstillinger betyr færre oppdrag totalt sett. Det betyr også lavere besøkstall, noe som igjen påvirker institusjonenes rapportering og tilskuddsgrunnlag. Krav til aktivitetsnivå og besøkstall må justeres dersom honorarforutsetningene endres. Disse sammenhengene er fraværende i det foreliggende høringsnotatet.

4. Små og mellomstore visningssteder må behandles på egne premisser

De foreslatte verdiprinsippene retter seg mot alle statlig finansierte kunst- og kulturinstitusjoner. Kunsthallene vil påpeke at små og mellomstore visningssteder opererer under helt andre betingelser enn de store nasjonale institusjonene:

• Liten administrasjon gir særlig sårbarhet for kostnadspress og sykefravær

• Strukturell avhengighet av prosjektmidler for å opprettholde ordinær drift gir uforutsigbare rammevilkår

• Mange er organisert som frivillige organisasjoner, noe som skaper ekstra sårbarhet når statlige krav ikke er koordinert

• En én-størrelse-passer-alle-tilnærming vil ramme de minste og mest kunstnernære institusjonene hardest

En «følg eller forklar»-mekanisme, slik Kulturdirektoratet foreslår, må gi reelt og dokumenterbart handlingsrom for institusjoner med stramme rammer; uten at forklaring av avvik automatisk får konsekvenser for tilskudd.

5. Våre anbefalinger

Kunsthallene i Norge ber departementet om å adressere følgende:

• Utsett ikrafttredelse av verdiprinsippene til den helhetlige strategien er på plass.
Verdiprinsippene bør ikke gjøres gjeldende før del 2 av oppdraget, den oppfølgende strategien, er ferdigstilt og hørt. Først da kan prinsippene vurderes i sin rette sammenheng.

• Behov for revisjon av vederlagsordninger.
Kunsthallen i Norge formidler, produserer og kontekstualiserer samtidskunst, og fremmer kunstnerskap og kunstnere ovenfor et bredt publikum. Utstillingene skjer i samarbeid med kunstnerene og institusjonene bærer betydelige kostnader knyttet til produksjon, teknikk, markedsføring, formidling og publikumstilrettelegging. Å likestille denne virksomheten med leieforhold av kunstverk gir derfor et misvisende bilde av relasjonen mellom kunstner og kunsthall. Ordningen må gjennomgås med sikte på å reflektere den gjensidige verdiskapningen som ligger i utstillingssamarbeidet.

• Løs opp i konflikten mellom vederlagsavtalen og momskompensasjonsordningen.
Kulturdepartementet må ta initiativ til en koordinert gjennomgang med Finansdepartementet og Lotteritilsynet, slik at kunstforeninger som profesjonelle visningssteder ikke straffes økonomisk for å følge statens egne krav om kunstnerhonorarer.

• Skille mellom driftsstøtte og kunstnerhonorar.
Dersom honorarkravene til kunstnerene heves, må dette ikke finansieres innenfor eksisterende driftsrammer. Økte driftskostnader må kompenseres gjennom en reel styrking av institusjonenes driftsstøtte. Kunstnerhonorar må sikres gjennom egne øremerkede tilskuddsordninger. Dette for å styrke kunstnernes vilkår uten å svekke institusjonenes bærekraft.

• Juster krav til aktivitetsnivå og besøkstall i takt med økte honorarkostnader.
Dersom visningssteder må redusere antall utstillinger for å ha råd til høyere honorarer per utstilling, må dette ikke få negative konsekvenser i tilskuddsvurderinger. Departementet må være eksplisitt på at kvalitet prioriteres over kvantitet.

Avsluttende merknad

Kunsthallene i Norge ønsker å være konstruktive partnere i arbeidet med å bedre kunstnernes arbeidsvilkår. Vi er ikke motstandere av verdiprinsippene; vi er motstandere av at de innføres på en måte som ikke er bærekraftig, og som ikke tar inn over seg de systemiske motsetningene kunsthallene allerede står i.

En helhetlig tilnærming, der finansiering, momskompensasjon, aktivitetskrav og honorarforpliktelser sees i sammenheng, er den eneste veien til reell forbedring for kunstnerne. Vi ber departementet ta dette inn over seg i den videre behandlingen av høringen.

Med vennlig hilsen
Kunsthallene i Norge